Brekt haleben?

Semuc Champey, kl 15:30, 02.05.15

 Jeg hadde vel trodd at uflaksen skulle snu etter at to lommebøker, badedrakt, joggesko, reisedokumenter, to minnekort og bankkort var borte pluss en ødelagt iPhone. Jeg tok feil. På torsdag dro vi inn til nasjonalparken Semuc Champey. Det var utrolig vakkert. Faktisk det fineste landskapet jeg noen gang har sett. Champey er omringet av 24 naturlige bassenger med turkist vann, fossefall, regnskog og grotter. En skjult perle rett og slett. Hvordan kunne dette gå galt?

IMG_6039 IMG_6035 IMG_6014 IMG_5940 IMG_5962 IMG_5976 IMG_5997 IMG_5927 IMG_5917 IMG_5914 IMG_5912

Disse frøene brukes til å farge klær og mat.

Disse frøene brukes til å farge klær og mat.

DCIM161GOPRO

Morgendusj i regnet

Morgendusj i regnet

Haiketur i fjellene

Haiketur i fjellene

DCIM161GOPRO DCIM161GOPRO DCIM161GOPRO DCIM161GOPRO

Mellom ”bassengene” er det fjellkanter med alger på. Etter å ha badet en del i Vansjø har jeg forstått at alger pluss fjell er lik veldig glatt. Vi fikk beskjed av guiden om å sette oss på rumpa og ake ned den ene fjellkanten. Flere ganger påpekte han at vi måtte være veldig forsiktige fordi det var skarpe kanter og stener. I starten gikk det greit, men så mistet jeg kontroll. Jeg havnet et sted hvor det var utrolig glatt. Jeg mistet alt jeg hadde av tak og gled ned fjellkanten i en stor fart. Jeg dunket bort i flere store, skarpe stener og slo halebenet noe forferdelig. Jeg klarte ikke å gå, sitte eller ligge. Heldigvis fikk jeg en del hjelp av Mike og Tamara. De fikk meg tilbake til hytta vi leide. En lege tittet på halebenet og han sa det var brekt. Planen var egentlig å reise til San Christobal i Mexico dagen etterpå, 30 timer på buss. Det kunne jeg bare drite i.

Jeg var ganske redd. Hva skal man gjøre med brekt haleben i regnskogen i Guatemala? Eneste transportmiddelet herfra er buss. Når man ikke kan sitte er det ganske uaktuelt. Men så har jeg jo flaks i uflaks som vanlig! Etter to sengeliggende dager i jungelen uten internett begynner jeg å bli mye bedre. Jeg klarer å reise meg på egenhånd og gå rundt. I dag har jeg badet og sittet i en humpende bil. Tydeligvis er ikke halebenet brekt allikevel!! Det er bare veldig forslått. Så i morgen drar jeg tilbake til Antigua. 10 timer på buss. Hvis det går greit reiser jeg videre til San Christobal. Selv om jeg er noen dager sent ute i forhold til planen min er jeg utrolig takknemlig for at jeg fortsatt kan reise rundt.

Men (det er jo alltids et men) lykken er ikke helt på plass. Vet dere hva det verste er? Kameraet mitt er borte!! Jeg har sagt til meg selv at jeg klarer meg uten kontanter. At det går fint å miste tingene mine og pengene mine, så lenge jeg har pass og kamera. Nå har jeg ikke det lengre, og jeg syntes det er veldig leit. For meg er halve moroa med å reise å kunne ta bilder. Får håpe det ordner seg. Vet dere hva annet som har blitt stjålet? Den fine fjellreven sekken min som jeg fikk av besteforeldrene mine til jul. Heldigvis så er fortsatt pass i god behold. Men for hvor lenge?

Forresten, før jeg skadet halebenet dro vi på grotte vandring. Det var helt mørkt, og vi ble tildelt levende lys. Vi hoppet, svømte, krøp og klatret sammen med flaggermus i litt over en time. Jeg har aldri opplevd noe lignende. Det var litt skummelt, men mest spennende. Vi utforsket bare en liten del av hula. Hvis man skal ta hele turen tar det hele 16 timer. Det tror jeg hadde blitt litt for klaustrofobisk for min del.

IMG_6051 IMG_6056

Santa Cruz

Et sted mellom Guatemala City og Cobán kl 18:54, 29.04.15

IMG_5886

Screen Shot 2015-04-28 at 8.13.41 PM
Orginal reiserute før Mexico

Screen Shot 2015-04-28 at 8.13.412 PM

Nå sitter jeg på bussen til et sted som heter Semuc Champey. Det var ikke planlagt å reise hit I det hele tatt. Stoppet er en omvei på omtrent 24 timer med buss. Men Mike, han fra Wales, tipset meg om stedet. Jeg googlet det og da var jeg solgt. Tidlig neste morgen pakket jeg sekken og gjorde meg klar for en busstur på 12 timer. Først måtte jeg helt tilbake til Antigua, gjennom Guatemala City og nå er jeg et sted mellom Guatemala City og Cobán. Fra Cobán tar jeg buss til Lanquin. Derfra blir jeg plukket opp i tuc tuc og kjørt til hostellet i Champey.

 Mike og Tamara, en dame fra Canada, reiser med meg. Vi er en litt rar gjeng. Tamara er 43. Mike er gift. Jeg har ikke fortalt dem at jeg er tjue år, men på den andre siden så har dem ikke spurt heller. Uansett alder så er dem veldig hyggelige. Det er litt rart dette med alder når man er på reisefot. Så lenge man kommer overens og har nogen lunde like planer så ender man fort opp med å reise sammen i en ukes tid.

 I går tok jeg forresten båttaxi til Santa Cruz, en av de andre landsbyene rundt Lago de Atitlan. Brått hører jeg noen rope navnet mitt. Jeg snur meg rundt og det viser seg å være noen jeg møtte på Ometepe i Nicaragua for en måneds tid tilbake. I tillegg møtte jeg også noen jeg ble kjent med i Antigua. Senere på kvelden møtte jeg Nina og Max fra Kulturstudier og spiste middag.

IMG_5853

IMG_5850

IMG_5826

IMG_5814

IMG_5778

IMG_5780

IMG_5790

IMG_5794

IMG_5810

IMG_5769

IMG_5755

IMG_5748

IMG_5746

IMG_5725

IMG_5721

Indian nose kl 03

I går dro jeg til et Mayamarket. Det var som en fargerik laberynt med alt du kan tenke deg. Jeg gikk og gikk, og det var aldri en ende. Til slutt måtte jeg snu og gå tilbake til hostellet siden jeg skulle rekke en buss klokken 14. Da jeg kom tilbake til hostellet var skapet mitt brytt opp. Reisevesken min med en del kontanter, serfikat og reisedokumenter var borte. Er det mulig? Heldigvis var fortsatt passet og macen igjen!! Om jeg ikke har flaks, så har jeg hvertfall litt flaks i uflaks. To lommebøker på to døgn skulle vel ikke vært lov.

Bussen til Lago de Atitlan, en innsjø i fjellene, skulle ta tre timer. Turen tok fem. På turen ble jeg kjent med en fra Wales, Mike. Ingen av oss hadde noen plan om hvor vi skulle bo. Vi fant ut at begge er i litt pengekrise, så vi lette rundt hele San Pedro, en indianerlandsby ved innsjøen, etter et billig sted å bo. Jeg fant et hostel til 35kr, og bedre enn det fikk vi ikke til.

 IMG_5554

IMG_5542

IMG_5719

IMG_5715

IMG_5713

IMG_5712

IMG_5710

I dag tidlig sto vi opp klokken tre på morgen og gjorde oss klare til en fjelltur. Vi tok lokalbussen til en annen landsby i en time, og derfra bar det til fots. Selvom det ikke tok så lang tid, var det ganske krevende! Stien var 65 grader bratt. Men da vi kom til topps hadde jeg glemt alt om hvor slitsomt det var. For en fantastisk utsikt! Vi kom sola i forkjøpet, og satt oss ned og ventet på soloppgangen. Rundt oss så vi 12 landsbyer som er oppkalt etter apostlene, 7 vulkaner og Atitlan. Fjelltoppen er kalt Indian Nose og er mer enn 3000 moh.

IMG_5576

IMG_5680

IMG_5673

IMG_5629

IMG_5611

IMG_5585

IMG_5578

Forresten så hadde bloggen min mer enn to tusen sidevisninger i hele 22 land i går. Tusen takk for det!

Helvetesuka

I går natt festet jeg i Nicaragua, spiste frokost i Hondruas, lunsj i El Salvador og sov i Guatemala. 18 timer på “sittebuss” med kun to stopp er ikke til å anbefale. Men etter å ha utforsket Antigua, mitt første stopp i Guatemala, forstod jeg at hvert eneste sekund på trang buss var verdt det.

29

Det er en stund siden jeg oppdaterte her. Mest fordi jeg har jobbet og ikke så mye har skjedd, men også fordi jeg ikke har hatt tid. Sjefen ville nemlig ikke at jeg skulle tilbringe tid foran pcskjermen. Noe jeg forstår når man er på jobb, men problemet var at jeg alltid var på jobb. Jeg er veldig glad jeg endelig er borte fra det stedet. Miramar i seg selv er flott og å jobbe som surfe fotograf i en liten fiskerlandsby kan vel defineres som en drømmejobb. Allikavel hadde jeg det ikke så bra. Spesielt ikke den siste uken. Er det ikke rart hvordan én person kan ødelegge noe så fantastisk? Jeg har blitt hersjet rundt med, blitt snakket stygt til og nesten ikke sovet. Sjefen har fått meg til å føle meg dum. Skikkelig dum. Han fikk meg til å føle at jeg ikke fikk til noen verdens ting, og at alt jeg gjorde ble gjort feil. Jeg er veldig optimistisk og har bra selvtllit Jeg er stolt over meg selv, og veldig fornøyd med at jeg tør å gjøre ting som kanskje andre aldri ville gjort. Men, han klarte å knuse den. Han fikk til å presse selvtilliten min helt ned til bunn. Jeg ville bare bort derfra, men jeg klarte ikke. Av en eller annen grunn klarte jeg ikke å komme meg vekk. Jeg prøvde å overtale meg selv til å bare pakke tingene mine og hoppe på neste buss til León. Det høres jo så egentlig ut, gjør det ikke? Problemet var at det ikke gikk. Ikke i det hele tatt. Hver gang han ba meg om å gjøre noe, gjorde jeg det, så fikk jeg kjeft etterpå. Konstant tenkte jeg at jeg måtte konfrontere han. Fortelle han at det ikke var greit å kalle meg feit og få meg til å jobbe 17 timer hver dag ubetalt.

585 586 588 594 596

Jeg ble plassert på rom med sjefen. Jeg fikk aldri fri fra han, mens han andre som jobbet på stedet, Taylor, fikk sove et annet sted. Dagen Taylor dro pakket jeg tingene mine og plasserte dem der hvor han hadde sovet. Jeg regnet jo med at dette gikk greit. Det endte med at jeg ble kjeftet huden full og at jeg ikke kunne gjøre noe så ille uten å spørre om lov. Han prøvde å tvinge meg til å flytte sakene tilbake til rommet hans, men jeg nektet. Det var da helvetesuka startet. Jenn, ei fantastisk kul jente som tok over for Taylor, og jeg ble den siste uken jeg jobbet behandlet utrolig dårlig. Det aller første som skjedde med henne var at hun ble låst inne i en bil. Hun fikk beskjed om å sitte der og ikke røre seg. Ikke vet jeg hvorfor, men du kan tro hun var redd! Hun ble heller ikke fortalt hva hun skulle gjøre, men hele tiden kjeftet på fordi hun for eksempel ikke hadde skrevet ned tiden på høyvannet og lavvannet for dagen etterpå. Hvordan i all verden kunne hun vite at hun skulle gjøre dette? Da hun startet å gjøre dette hver dag fikk hun kjeft for å faktisk ha skrevet det ned. Hun ble straffet med at hun ikke kunne spise noen rester fra kjøleskapet eller drikke noe annet enn vann, mens jeg fortsatt fikk lov til dette. Han var så slem mot henne at hun faktisk gråt hver natt.

44 45 574 577 581

Vi hadde noen amerikanske gjester over. Det var veldig tidlig om morgen og dem var sultne, så jeg stekte noen egg til dem. Da kom sjefen brasende inn på kjøkkenet, kunste alle eggene, og skrek til meg at hvis jeg fortsatte å gjøre slike ting måtte jeg begynne å betale for bo og mat. Etterpå måtte jeg niskrubbe hele kjøkkenet mens han så  på og kjøpe nye egg med mine egne penger. Den dagen fikk jeg en skorpion under t-skjorta. Jeg ble stukket tre forskjellige steder, og det gjorde helt utrolig vondt. Det føltes ut som om noen holdt en lighter inntil ryggen min. Mens jeg var i halvveis panikk for at skorpionen kanskje var giftig, ser sjefen teit på meg og sier at jeg må riste det av meg siden vi har gjester. Heldigvis gikk det bra.

584 597 599 43 42

Én dag fikk jeg og Jenn tildelt lim, hyssing og ståltråd. Vi fikk beskjed om at hvis vi ikke hadde lagd en perfekt lampe til han var tilbake så fikk vi ikke middag. Vi lo mye og hadde det veldig gøy med denne lampa. Hva forventet han? Vi var ansatt for foto og blogg, ikke for å lage møbler. Vi holdt på hele dagen og surra med den helsikes lampa. Vi fikk vaskedamene, livvakten og noen fra en annen surfecamp til å komme over og hjelpe oss. Etter mye søl og en god del latter hadde vi et resultat jeg faktisk var veldig fornøyd med. Vi alle konkluderte med at den var bra og feiret med en øl i bassenget. Da sjefen kom tilbake og så resultatet klikket han i vinkler. Han kastet ting rundt seg, rev lampa i filler og skrek. Vi forklarte at vi hadde gjort våres aller beste, men at vi aldri hadde laget en lampe før. Han snakket ikke mer til oss.

601 600

Men det som fikk meg til å stå opp mot han og si at jeg ikke ville være der mer handlet ikke om meg. Jeg og Jenn praktiserte spansk med vaskedamene/kokken. Dem snakket ikke engelsk, vi snakker ikke spansk, så det var jo en gylden mulighet for begge parter. Vi begynte å bli veldig gode venner. Brått en dag sier kokken “mucho malo” og peker på sjefen. “Skikkelig drittsekk”. Vi begynner å snakke om han, og jeg finner ut at han behandler dem enda verre! Jentene jobber 10 timer hver dag, og dem får null pauser! Dem får ikke engang lov til å spise.

Vi finner også ut at dem tjener mellom 2-5kr i timen!! Dem fortalte at hvis han var i dårlig humør tjente dem kun 30 cents, som er omtrent 2 kroner. Det er jo helt forferdelig. Tenk å jobbe i 10 timer og tjene 20kr. Disse jentene har en hel familie å brødfø, og dem bor i små skur. Dette fikk meg utrolig provosert. Jeg samlet opp nok mot til å konfrontere sjefen. Jeg fortalte at man har et ansvar ovenfor lokalbefolkningen når man eier et resort på stranda. Det minste han kunne gjøre var å betale dem nok til å kjøpe mat! Argumentet hans var “men sånn er det bare her i Nicaragua”. Det fikk meg sint nok til å pakke sekken og reise. Dagen etterpå var jeg tilbake i León og det føltes mer fantastisk enn noen sinne. Jeg ble invitert på fest med studentene på stranda og hadde det utrolig gøy. Det var leirbål, karibisk livemusikk og god mat. Jeg klarer ikke å slutte å tenke på hvor heldig jeg er. Jeg hadde muligheten til å bare reise fra Miramar, og jeg kommer nok aldri til å se den drittsekken igjen. Tenk på vaskedamene og kokken som ikke har noe annet valg. Miramar er en utrolig fattig landsby. Nesten alle bor i skur og nesten ingen har jobber. Får håpe det kommer en ny eier som er litt mer sympatisk og faktisk vil hjelpe lokalbefolkningen.

46 41

Forresten så presterte jeg å glemme igjen bankkortet mitt på surfecampen i Miramar, altså to timer unna León. Jeg skulle reise til Guatemala klokken tre på nattaen samme dag jeg oppdaget det, så jeg hadde null mulighet til å komme meg frem og tilbake til Miramar. Heldigvis så har Jenn det. Vi skal reise sammen i Belize i Mai, så jeg får det da! Frem til midten av Mai så får jeg altså bare klare meg med de kontantene jeg har! Mari var så snill og hjalp meg. Jeg overførte penger til kontoen hennes og fikk tatt de ut. Det er ikke så mye, siden jeg ikke tør å reise med en haug av cash, men det får holde! Jeg må bare passe på å være veldig økonomisk. Jeg har heller ikke telefon.. Rett før jeg gikk på bussen ble også lommeboka mi stjelt. Men jeg hadde flaks i ulfaks. Jeg hadde tatt en del forholdsregler og gjemt kontanene mine overalt i sekken, og jeg hadde ikke så mye penger i lommeboka som ble stjålet. Jeg må si at jeg ikke hadde trodd at jeg skulle reise med buss gjennom Sentral Amerika uten telefon og bankkort. Litt komisk, litt skummelt.

Tilbake til Antigua og bussturen. Jeg våknet brått av at hodet mitt smalt hardt i taket i bussen to ganger på rad. Jeg var livredd og trodde helt ærlig vi krasjet. Men så viste det seg å bare være en innmari stor dumpel! Jeg har brukt dagen på å utforske denne fine, fine kolonibyen. Den er preget av spansk barokkstil, og minner ganske mye om León og Granada i Nicaragua. Byen er på UNESCOs verdensarvsliste, og er full av gamle ruiner, farger og flotte bygg.

40 28 27 26 21 22 23 24 25 20 19 18 17 16 11 12 13 14 15 10 9 8 7 6 IMG_5524 3 4 5 39 38 37 36 35 34 33 32 31 30

En litt bedre dag på jobb

 569568 570 571

Dagen i dag har vært en god del bedre enn gårsdagen. Det skal kanskje ikke så mye til. Jeg stod opp 03.30 for å lage kaffe til gjestene. Det viser seg at surfere står opp ekstremt tidlig om morgen. Jeg la meg igjen, ble vekket kl 6 og fikk beskjed om å stelle istand frokost. Jeg prøvde å legge meg igjen, men fikk kun en times søvn. Sjefen ga meg streng innføring at jeg aldri kan sove lengre enn til klokken 7. Det vil tydeligvis ikke bli noen fridager heller. Altså, det høres ikke så ille ut som det er. Men annonsen sa at det var 4 timers jobbing 5 dager i uken med blogg og foto. Foreløpig har jeg ikke tatt et eneste bilde for surfe campen, og jeg er litt skuffet. Får heller se positivt på det! Jeg bor på en strand øde i Nicaragua med en gjeng surfere. Dette er kun midlertidig, og en opplevelse jeg vil sitte igjen med for resten av mitt liv.

Ikke så bra første dag på jobb

Uflaks? Jupp, der har du meg. Tidligere har jeg flere ganger blitt innlagt på sykehus på grunn av noe kalt endometriose. Det vil si at det danner seg vev utenfor livmoren. Når jeg får mensen setter blodet seg fast og danner cyster som etterhvert sprekker. Med andre ord, ufattelig vondt. Forresten, hvis du syntes det er ekkelt at jeg snakker åpent om det som har gjort alt her i verden mulig, så får du nesten revurdere definisjonen din av hva ekkelt og unormalt er. Uansett, løsningen på dette var veldig enkelt og greit. P-stav. Vips, og jeg har ikke hatt mensen eller noen problemer siden sommer, før nå. I dag tidlig, altså min første dag på jobb, våknet jeg med sterke smerter. Jeg kjente igjen med en gang hva det var og tenkte faen. Jeg begynte å kaste opp og klarte ikke å stå oppreist. Opp og hopp sa sjefen (klokken var forresten 6 på morgen). Han mente at fyllesjuke ikke var noen unnskyldning til å droppe jobb. Jeg prøvde å forklare han at jeg ikke var fyllesyk, men da bare lo han av meg. Lang historie kort, dette har vært den lengste dagen på lenge. Mens jeg kastet opp og hadde utrolig vondt ble jeg beordret til å gjøre husarbeid. Ta oppvasken til hele hotellet, se til gjestene, holde bassenget rent, lage drinker og andre sånne ting. Hver gang jeg hadde pause hoppet jeg i vannet. Merkelig nok fjernet dette all kvalmen og smerten. Heldigvis gikk det over mye fortere enn normalt. Det var heller ikke like vondt som normalt. Så flaks i uflaksen hadde jeg jo! Nå går det helt fint, så jeg får satse på at morgendagen bringer mer hell med seg.

560 561 562 563 564 565 566 567

Til tross for alt dette er stedet hvertfall utrolig fint. Det er lite, og folkene her er veldig hyggelige. Jeg er den eneste som ikke er flink til å surfe, og jeg har litt problemer med å holde gående en samtale om surfing. Men det kommer seg nok! Det blir spennende å se om jeg kommer til å trives her eller ikke. Ettersom det er veldig lite og ikke så mye å gjøre, så kan det jo tenkes at man fort kjeder seg litt. Jeg er jo så utrolig rastløs når det kommer til reising, og jeg liker ikke å ligge i solen å sole meg. Vi får se! Håper også jeg ikke blir hersjet rundt med hele tiden. “Gjør det, gjør datt!”. Avtalen var jo at jeg skulle jobbe med blogg og foto. I morgen skal vi hvertfall på båttur til Selinas Grandes, den lille fiskelandsbyen der jeg overnattet i hengekøye på valentine.

Begynner å jobbe i morgen!

I morgen starter jeg å jobbe. Æææ. Er så spent. Vet ikke om jeg gruer eller gleder meg. Jeg har vært så heldig som har fått muligheten til å jobbe frivillig på en surfecamp i en liten fiskelandsby som heter Puerto Sandino. Landsbyen består ikke av sort sett mer annet et par hus og en restaurant, men det blir lokalt og spennende. Kanskje jeg også får lært meg spansk en gang for alle. Jobben går i hovedsak ut på foto og blogg, men jeg må nok hjelpe til litt rundt på campen med servering og vask også. Opplevelsesrikt blir det nok uansett hva det går ut på! Som sagt er det frivillig, så jeg tjener ikke penger. Det gjør ingenting. Det hadde føltes feil å “stjele” jobbene til de lokale, ettersom det er nok arbeidsløshet og fattigdom her i Nicaragua fra før av.

I dag feiret vi Ida som fylte 20 år! Vi spiste ost og brød på et fransk bakeri, middag på en mexicansk restaurant og is i parken. Jeg har også kjøpt meg det jeg tror er verdens mest shady iPod. Allerede da jeg tok den ut av pakningen var den full av riper og det hørtes ut som om flere deler var løse. Men, den fungerer og den kostet 60 kroner! Med den fancy iPoden og telefonen min føles det ut som om jeg er tilbake på barneskolen i 2006.

 11103885_10205145002518188_17413156_n copy

Photo on 3-31-15 at 4.30 PM #3

65