I går natt festet jeg i Nicaragua, spiste frokost i Hondruas, lunsj i El Salvador og sov i Guatemala. 18 timer på “sittebuss” med kun to stopp er ikke til å anbefale. Men etter å ha utforsket Antigua, mitt første stopp i Guatemala, forstod jeg at hvert eneste sekund på trang buss var verdt det.
Det er en stund siden jeg oppdaterte her. Mest fordi jeg har jobbet og ikke så mye har skjedd, men også fordi jeg ikke har hatt tid. Sjefen ville nemlig ikke at jeg skulle tilbringe tid foran pcskjermen. Noe jeg forstår når man er på jobb, men problemet var at jeg alltid var på jobb. Jeg er veldig glad jeg endelig er borte fra det stedet. Miramar i seg selv er flott og å jobbe som surfe fotograf i en liten fiskerlandsby kan vel defineres som en drømmejobb. Allikavel hadde jeg det ikke så bra. Spesielt ikke den siste uken. Er det ikke rart hvordan én person kan ødelegge noe så fantastisk? Jeg har blitt hersjet rundt med, blitt snakket stygt til og nesten ikke sovet. Sjefen har fått meg til å føle meg dum. Skikkelig dum. Han fikk meg til å føle at jeg ikke fikk til noen verdens ting, og at alt jeg gjorde ble gjort feil. Jeg er veldig optimistisk og har bra selvtllit Jeg er stolt over meg selv, og veldig fornøyd med at jeg tør å gjøre ting som kanskje andre aldri ville gjort. Men, han klarte å knuse den. Han fikk til å presse selvtilliten min helt ned til bunn. Jeg ville bare bort derfra, men jeg klarte ikke. Av en eller annen grunn klarte jeg ikke å komme meg vekk. Jeg prøvde å overtale meg selv til å bare pakke tingene mine og hoppe på neste buss til León. Det høres jo så egentlig ut, gjør det ikke? Problemet var at det ikke gikk. Ikke i det hele tatt. Hver gang han ba meg om å gjøre noe, gjorde jeg det, så fikk jeg kjeft etterpå. Konstant tenkte jeg at jeg måtte konfrontere han. Fortelle han at det ikke var greit å kalle meg feit og få meg til å jobbe 17 timer hver dag ubetalt.
Jeg ble plassert på rom med sjefen. Jeg fikk aldri fri fra han, mens han andre som jobbet på stedet, Taylor, fikk sove et annet sted. Dagen Taylor dro pakket jeg tingene mine og plasserte dem der hvor han hadde sovet. Jeg regnet jo med at dette gikk greit. Det endte med at jeg ble kjeftet huden full og at jeg ikke kunne gjøre noe så ille uten å spørre om lov. Han prøvde å tvinge meg til å flytte sakene tilbake til rommet hans, men jeg nektet. Det var da helvetesuka startet. Jenn, ei fantastisk kul jente som tok over for Taylor, og jeg ble den siste uken jeg jobbet behandlet utrolig dårlig. Det aller første som skjedde med henne var at hun ble låst inne i en bil. Hun fikk beskjed om å sitte der og ikke røre seg. Ikke vet jeg hvorfor, men du kan tro hun var redd! Hun ble heller ikke fortalt hva hun skulle gjøre, men hele tiden kjeftet på fordi hun for eksempel ikke hadde skrevet ned tiden på høyvannet og lavvannet for dagen etterpå. Hvordan i all verden kunne hun vite at hun skulle gjøre dette? Da hun startet å gjøre dette hver dag fikk hun kjeft for å faktisk ha skrevet det ned. Hun ble straffet med at hun ikke kunne spise noen rester fra kjøleskapet eller drikke noe annet enn vann, mens jeg fortsatt fikk lov til dette. Han var så slem mot henne at hun faktisk gråt hver natt.
Vi hadde noen amerikanske gjester over. Det var veldig tidlig om morgen og dem var sultne, så jeg stekte noen egg til dem. Da kom sjefen brasende inn på kjøkkenet, kunste alle eggene, og skrek til meg at hvis jeg fortsatte å gjøre slike ting måtte jeg begynne å betale for bo og mat. Etterpå måtte jeg niskrubbe hele kjøkkenet mens han så på og kjøpe nye egg med mine egne penger. Den dagen fikk jeg en skorpion under t-skjorta. Jeg ble stukket tre forskjellige steder, og det gjorde helt utrolig vondt. Det føltes ut som om noen holdt en lighter inntil ryggen min. Mens jeg var i halvveis panikk for at skorpionen kanskje var giftig, ser sjefen teit på meg og sier at jeg må riste det av meg siden vi har gjester. Heldigvis gikk det bra.
Én dag fikk jeg og Jenn tildelt lim, hyssing og ståltråd. Vi fikk beskjed om at hvis vi ikke hadde lagd en perfekt lampe til han var tilbake så fikk vi ikke middag. Vi lo mye og hadde det veldig gøy med denne lampa. Hva forventet han? Vi var ansatt for foto og blogg, ikke for å lage møbler. Vi holdt på hele dagen og surra med den helsikes lampa. Vi fikk vaskedamene, livvakten og noen fra en annen surfecamp til å komme over og hjelpe oss. Etter mye søl og en god del latter hadde vi et resultat jeg faktisk var veldig fornøyd med. Vi alle konkluderte med at den var bra og feiret med en øl i bassenget. Da sjefen kom tilbake og så resultatet klikket han i vinkler. Han kastet ting rundt seg, rev lampa i filler og skrek. Vi forklarte at vi hadde gjort våres aller beste, men at vi aldri hadde laget en lampe før. Han snakket ikke mer til oss.
Men det som fikk meg til å stå opp mot han og si at jeg ikke ville være der mer handlet ikke om meg. Jeg og Jenn praktiserte spansk med vaskedamene/kokken. Dem snakket ikke engelsk, vi snakker ikke spansk, så det var jo en gylden mulighet for begge parter. Vi begynte å bli veldig gode venner. Brått en dag sier kokken “mucho malo” og peker på sjefen. “Skikkelig drittsekk”. Vi begynner å snakke om han, og jeg finner ut at han behandler dem enda verre! Jentene jobber 10 timer hver dag, og dem får null pauser! Dem får ikke engang lov til å spise.
Vi finner også ut at dem tjener mellom 2-5kr i timen!! Dem fortalte at hvis han var i dårlig humør tjente dem kun 30 cents, som er omtrent 2 kroner. Det er jo helt forferdelig. Tenk å jobbe i 10 timer og tjene 20kr. Disse jentene har en hel familie å brødfø, og dem bor i små skur. Dette fikk meg utrolig provosert. Jeg samlet opp nok mot til å konfrontere sjefen. Jeg fortalte at man har et ansvar ovenfor lokalbefolkningen når man eier et resort på stranda. Det minste han kunne gjøre var å betale dem nok til å kjøpe mat! Argumentet hans var “men sånn er det bare her i Nicaragua”. Det fikk meg sint nok til å pakke sekken og reise. Dagen etterpå var jeg tilbake i León og det føltes mer fantastisk enn noen sinne. Jeg ble invitert på fest med studentene på stranda og hadde det utrolig gøy. Det var leirbål, karibisk livemusikk og god mat. Jeg klarer ikke å slutte å tenke på hvor heldig jeg er. Jeg hadde muligheten til å bare reise fra Miramar, og jeg kommer nok aldri til å se den drittsekken igjen. Tenk på vaskedamene og kokken som ikke har noe annet valg. Miramar er en utrolig fattig landsby. Nesten alle bor i skur og nesten ingen har jobber. Får håpe det kommer en ny eier som er litt mer sympatisk og faktisk vil hjelpe lokalbefolkningen.
Forresten så presterte jeg å glemme igjen bankkortet mitt på surfecampen i Miramar, altså to timer unna León. Jeg skulle reise til Guatemala klokken tre på nattaen samme dag jeg oppdaget det, så jeg hadde null mulighet til å komme meg frem og tilbake til Miramar. Heldigvis så har Jenn det. Vi skal reise sammen i Belize i Mai, så jeg får det da! Frem til midten av Mai så får jeg altså bare klare meg med de kontantene jeg har! Mari var så snill og hjalp meg. Jeg overførte penger til kontoen hennes og fikk tatt de ut. Det er ikke så mye, siden jeg ikke tør å reise med en haug av cash, men det får holde! Jeg må bare passe på å være veldig økonomisk. Jeg har heller ikke telefon.. Rett før jeg gikk på bussen ble også lommeboka mi stjelt. Men jeg hadde flaks i ulfaks. Jeg hadde tatt en del forholdsregler og gjemt kontanene mine overalt i sekken, og jeg hadde ikke så mye penger i lommeboka som ble stjålet. Jeg må si at jeg ikke hadde trodd at jeg skulle reise med buss gjennom Sentral Amerika uten telefon og bankkort. Litt komisk, litt skummelt.
Tilbake til Antigua og bussturen. Jeg våknet brått av at hodet mitt smalt hardt i taket i bussen to ganger på rad. Jeg var livredd og trodde helt ærlig vi krasjet. Men så viste det seg å bare være en innmari stor dumpel! Jeg har brukt dagen på å utforske denne fine, fine kolonibyen. Den er preget av spansk barokkstil, og minner ganske mye om León og Granada i Nicaragua. Byen er på UNESCOs verdensarvsliste, og er full av gamle ruiner, farger og flotte bygg.
Ina Luna 